Det var noe jeg trengte å snakke med en fyr om. Jeg husker ikke hva det var, men jeg husker jeg var på vei til å ringe ham. Men så anste jeg meg og så på klokka. Ti over ni på kvelden. Går det an å ringe folk på den tida? Bror min kanskje, men anna folk? Nei – vi gjør ikke sånt lenger.
Vi gjorde det før. Ikke nødvendigvis sånn før-før, da vi akkurat hadde fått telefon. Da løp vi om kapp når det ringte, det var jo nytt. Men jeg mener det ikke er så lenge siden at vi kunne ringe til en kompis om kvelden, ikke fordi man ville noe, men for å slå av en prat. Lenge siden, hvordan står det til, liksom.
I den tiden folk begynte å få mobilen betalt av arbeidsgiver, var det til og med sånn at man kunne få en jobbtelefon om kvelden uten at man reagerte. Sjefen på tråden klokka 22. Det var kanskje ikke regelen, men det gikk an. I dag er du nesten psykopat om du jobbringer noen etter klokka fire. Det må brenne ukontrollert både på dass og på kjøkkenet.
Jeg må forresten ile til og si at mødre er unntaket, de kan fortsatt ringe når som helst. Men det har hendt at selv med min mor i andre enden har jeg benyttet meg av den velsignede, ofte svært fristende valgmuligheten som dukker opp på skjermen med de forlokkende ord: Kan jeg ringe deg opp igjen?
Send.
Hvorfor har det egentlig blitt slik. Har noe endret seg siden den gangen vi pratet i telefonen? Sitter vi mer i telefonen på jobb, og trenger en pause? Eller er det så mye prating på jobb og på veien hjem at når vi endelig er hjemme vil vi ha fred? Tror ikke det. Vi ser stort sett på en skjerm på jobb, og kapsler oss inn i hodetelefoner på vei hjem. Når vi kommer hjem er det opp med skjermen igjen, til vi legger oss. Og etter det også, skal vi tro statistikkene.
I dag er du nesten psykopat om du jobbringer noen etter klokka fire. Det må brenne ukontrollert både på dass og på kjøkkenet.
Man kunne tro det er stress. At vi har så mye å gjøre at vi bare ikke gidder å sitte å jabbe om ingenting med en tremenning eller to. Men det er jo ikke det heller, vi har aldri hatt så mye tid. Alt som kan krype og gå av tulletilbud som tar tid og pasifiserer oss er i vekst. SSB skriver at daglig videotitting (alt som rører seg på en skjerm) har økt med 400 prosent på 8 år. Er det noe vi har nok av så er det tid, tydeligvis.
Vi har med andre ord verktøyet – mobilen er med oss hele tida - vi snakker mindre enn før, og vi har bedre tid. Likevel får vi angstanfall når noen ringer. Ringetida har stupt de siste 20 årene. Vi tar ikke telefonen etter arbeidstid, garantert ikke utpå kvelden, og kanskje slutter vi å ta telefonen i arbeidstida også?
Er vi blitt så ufattelig gode på tekst, all slags skriving på alle slags maskiner, at det oppfattes som mer effektivt? At hilsing og tørrprat og takk for sist og en svingom innom været og tante Hildur, sånne ting som følger med en prat, kanskje bare oppleves som unødvendig og ineffektivt, selv om man har tid?
Det er dypt menneskelig å hele tiden jakte på forbedringer, på effektiviseringsgevinster, på måter å spare tid og energi på. Alt sånt heter noe med smart, det gjorde i alle fall det: Smarte byer, smarte biler, smarte telefoner. Kanskje det å overføre menneskelig kommunikasjon fra prat til tekst er en slags form for smart prat? Noe vi bare drives mot fordi det er effektivt, selv om vi har tid? Vi klarer bare ikke å la være å effektivisere.
Eller kan det være at all den økte bruken av underholdningstjenester og konstante tilgang på online nyheter eller hva det skal være, gjør at vi egentlig aldri kjeder oss lenger, vi er på et vis alltid inni ett eller annet, selv om det ikke er jobb eller nødvendig eller noe. Det bare oppleves som om vi driver med noe, og da blir enhver telefon en slags forstyrrelse.
Det som før var et kjærkomment avbrekk på en ellers grå og lite hendelsesrik tirsdag kveld – det ringer, hvem kan det være? – blir nå et dramatisk og særdeles lite velkomment avbrudd i videoavspillinga av hvem som er tatt i å le på hytta og må reise hjem (mulig de ikke må reise hjem, jeg bare gjetta, jeg kommer aldri, aldri til å se på det der). Klart det passer dårlig å prate da. Kan jeg ringe deg opp igjen?
Send.
Hvis en snur på det kan det jo være et godt tegn at folk logger seg av og er utilgjengelig – jeg skjønner at man har behov for å verne om privatlivet. EU har sørget for en kraftig styrking av personvernet gjennom GDPR-regelverket, og sånn sett har vi blitt mer oppmerksomme på vår rett til å få være i fred, og vår rett til å ha fri selv om jobben betaler telefonen.
Bare så synd at den gode gamle praten ser ut til å bli det første offeret i kampen for egen tid. De virkelige tidstyvene bader i en stadig striere strøm av inntekter. Og bare for ha nevnt det – vennepraten på telefon pleide å være en del av privatlivet, ikke en forstyrrelse av det.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her